The dark web

Okei, så jeg har nevnt Libanon et par ganger. Og kanskje har du fått med deg at jeg hadde en smule batalje med FD (Forsvarsdepartementet) også. Livet består i opp og nedturer. Du kan lese om alt slikt i Se og hør, Hjemmet og på blogger. Jeg vet at de fleste av oss har en historie. En god og en dårlig. Vi deler gjerne den gode, men den dårlige, den som sitter innerst i hjerterota eller dypt begravd i hodet, slipper vi ugjerne ut.

I mange år trodde jeg at ingen var interessert i å lese om mine leie opplevelser. Det stemmer ikke. Årsaken er at de fleste har livskriser. Og gjennom å lese om andres vanskeligheter, føler vi oss kanskje ikke så alene. Kanskje finner vi til og med råd om hvordan vi tar oss videre.

Min livskrise startet i Libanon i 1982. Nærmere bestemt klokken 0600 søndag 6. juni.

Jeg dro ned til Libanon 19 år gammel og selvsagt alt for ung. Med tanke på det som skjedde den sommeren ville jeg ha vært for ung om jeg så hadde vært 50 år. IDF, Israelian defense forces hadde bestemt seg for å angripe PLO i sør Libanon to dager etter at jeg ankom. 120 000 tungt bevæpna soldater, hundre F16 og Mig jagere i luftkamper (90 ble skutt ned) og overskytning av tusenvis på tusenvis av artillerigranater og Katusharaketter gjorde inntrykk. Midt i dette lå vi, 600 mann, og kunne ikke gjøre så mye fra eller til. Ikke annet enn å være midt blant fallende granater, skytende parter og etterpå, bivåne resultatene av en grusom krig. Vi ryddet opp, med alt det fantasien gir rom for å legge i begrepet ”rydde opp”. Formidlingen av opplevelsene fra Libanon, et av de mørkeste kapitlene i livet mitt, ble forsøkt gjort i Den lange veien hjem, men du finner nok deler av det i alle mine bøker.

Etterpå levde jeg som i et vakum. Prøvde å leve slik man skulle gjøre som noen og tjueåring: etablerte meg, startet opp firma, jobbet, jobbet, jobbet. Og jobbet.

I årene etterpå var jeg langt nede. Tro meg. Helt i bunnen. Ikke en dag gikk uten at flukttankene var til stede. (Nei, det handlet ikke om flukt per ce, men om selvmordstanker.) Mange år senere har jeg skjønt at det handlet likevel litt om flukt. Å komme seg unna vondheten. Det smertefulle, sorgen, savnet, skyldfølelsen. For så merkelig det enn høres ut, jeg overlevde Libanon, men hadde en forferdelig skyldfølelse for det.

Plassering av ansvar: Jeg skal ikke politisere mye over hvordan min kamp mot FD utviklet seg. Det gidder jeg ikke. Opplevelsene mine var godt dokumentert. Veldig godt.

Men Forsvarsdepartementet ville utrede. I øst og vest. Seks spesialistrapporter senere,der alle i vertfall var enige om en ting: Fyren var skadd etter oppholdet i Libanon, fikk vi endelig avsluttet saken.

Den dag i dag har jeg diagnoser enhver hypokondor ville ha misunt meg.

GAD, (Generalisert angst), depresjoner, PTSD, og et par andre ting jeg tross alt må holde innenfor intimsonen. Men min opplevelser av å være en forsøkskanin på ulike medisiner fikk en brå slutt da jeg endelig fant ut at det egentlig ikke gjorde meg noe godt. ( I stedet begynte jeg å løpe. Men det er en annen historie.)

Hva som reddet meg?

Ei lita pie som ble født i 1997 og som i årene som fulgte fortalte meg mange kloke ord om livet. Ord som ennå ikke var farget av det filteret vi voksne omgir oss med.

Kampen mot FD reddet meg også på en måte fordi traumer har en tendes til å miste sitt negative trykk straks du får hele historien fortalt. Og var det noe FD jobbet iherdig med, så var det å bringe frem hele historien. At de etterhvert angret på det, er en annen ….historie;)

Jeg fikk vite mye om hvorfor og hvordan ting hadde skjedd. Det reduserte mye av skyldfølelsen. Eller som Arnfinn Berg, en veldig god psykolog sa til meg:

«Ikke tenkt på alle de dere ikke fikk redda, Knut – tenk på alle de dere faktisk redda.»

Kloke ord.

Der en skulle tro at jeg nådde bunnen i tilværelsen, mens rettsaker og slikt holdt på, så stemmer ikke det. Det tok ti år å kjempe mot FD og å jobbe seg opp. Men det var ti år på vei opp igjen. Husk det. At det er en veldig stor forskjell på å være på vei ned og på vei opp.

Angstanfallene er der fremdelses, flashbacks og tidvis også en slitenhet som aldri har noen logisk årsak. Men etterhvert som tiden går, og jeg innser at kroppen og hodet ikke funker 100 % lenger, og faktisk tar hensyn til det – er dagene bedre og lysere.

Skrivingen har alltid vært en ventil for meg. Helingsprosessen startet faktisk med at jeg skrev en bok om dette. Første gangen i 2003, og boken ble frisket opp med siste nytt i 2012. Dessverre har jeg ikke anledning til å dele den ut gratis, (forlaget mitt ville ikke likt det), men du kan dog lese om den her.

Opp i lyset

Hvert Ord Teller

Translate »