24
apr
2015
1
Mann og skyer

Se på meg

Jeg roper fra toppen av min stemme, du kan da ikke bare gå der å glemme.
(fritt etter Arnulf Øverland)

For mange år siden melde jeg meg på Twitter og skrev noen meldinger. Min forlegger den gang (Tine Kjær) anbefalte meg dette. Som et ledd i markedsføringen av bøkene mine. Jeg vet ikke hva det skyldes, men det ble med de få meldingene jeg sendte. Jeg tror formen, den korte måten å formulere seg på, ble for lite for meg. Jeg har alltid behov for å utdype. Og selv om jeg på andre steder på denne siten skriver om nettopp behovet for å utrykke seg i korthet ble Twitter frustrerende for meg. Og jeg sluttet å bruke det. (Selv om jeg fremdeles er der😉

Men jeg får fremdeles meldinger fra Twitter ramlende inn i mailboksen, der de legger ved eksempler på folk som jeg burde følge eller lese. Det er kongen statsministeren, reklamefolk, Stordalen, forfattere, Brad Pitt (?), Jim Jefferies (Den skjønner jeg bedre), nevnte jeg Stordalen? I og med at jeg får disse i en lang, salig rekke på mail, leser jeg flere i gangen før jeg arkiverer (hiver) dem. Noen av dem er gode, noen velmenende, andre er satiriske, (og lykkes med det) og noen er ironiske (og mislykkes) – atter

…andre er misunnelige, noen er sinte, skuffet, bitre…

Altså, hele rekka av menneskelige følelser.
Spesielt ser jeg dette godt når det er knyttet opp mot medieomtalte hendelser.
Twitter blir en slags ventil for vår frustrasjon eller glede over noe som angår oss.
Men når jeg sitter å leser disse meldingene, slår det meg at egentlig er de et slags rop, om å se hitover, se på meg, jeg er her.

(Sikkert litt som det faktum at jeg har en egen blogg der jeg gjør akkurat det samme;)

Jeg roper fra toppen av min stemme, du kan da ikke bare gå der å glemme (meg)

1

Leave a Reply

Translate »