6
jun
2015
0

Libanonsinvasjonen i 1982

“Er det slik hver dag her nede?” husker jeg at jeg spurte min sjef, løytnant Ellefsen. Det var min første dag som militærpoliti i Norbatt kontingent 9. Datoen var 5. juni 1982. Den intense ildgivningen hadde økt i styrke helt siden jeg kom til landsbyen Ebel Es Saqi, der deler av den norske FN styrken lå. I de siste timene hadde kontrabeskytningne fra PLO nærmet seg vårt område og over hodene våre fløy israelske helikoptere og jagerfly frem og tilbake.

“Nei,” sa Ellefsen. “Dette er noe nytt.”

17 timer senere, 6. juni 1982 invaderte Israel sør Libanon. I løpet av noen døgn rullet 632 stridsvogner, 891 panserede personellkjøretøy, 30 selvdrevne bombekastere og en rakettkasterbataljon, tilsvarende to til tre mekaniserte divisjoner gjennom Norbatt. Ca 100 000 israelske soldater fulgte etter i fire akser. Norbatt registrerte 200 nedslag av artilleri, bombekastere og raketter i eget område og bare i Saqi (et område mindre enn Aker brygge) falt det 59 artillerinedslag i løpet av et døgn. Israelsk kontraild gjorde at det i løpet av 24 timer ble skutt 4000 tunge artillerigranater over Saqi og opp i Bekaadalen. Utrolig nok mistet vi bare en mann der nede. Erling Robert Ekrheim. Hvor mange som døde for egen hånd i årene som fulgte sier statistikken ingenting om. Norbatts personell gjorde noen forsøk på å hindre fremrykkingen av IDF. Men det ble med forsøkene. Israels kollaboratør i Libanon, Major Saad Haddad, benyttet muligheten og forsøkte å renske ut den resterende motstanden i vårt område. I ukene som fulgte jobbet norske FN soldater hardt for å hindre arrestasjoner, vilkårlige henrettelser og voldtekter. Det var et skrekkscenario som hentet fra Dantes inferno for unge, norske soldater.

Uroen har bygget seg opp i meg de siste dagene. Våkenettene har blitt hyppigere, tankene er ofte tilbake i Libanon. Angsten kommer krypende. Flashbacksene likeså. Det har slett ikke manglet på triggere dette året. Krigen i Syria og Irak, IS, Ukraina, småbarn som drukner i Middelhavet. 19 år gammel hjalp jeg til med å hente ut to døde 12 og 13 årige gutter fra et minefelt like utenfor byen Marjayoun i Libanon, høsten 82. Det var mitt første møte med krigens brutale virkelighet. Det skulle ikke bli det siste. Tretti år senere husker jeg fremdeles lukten av støv, krutt og blod. Jeg kan dessverre så alt for godt se for meg hvordan det oppleves i dagens krigssoner.

Nå er hendelsene i Libanon snart historie. Som det også vil være for de som tjenestegjorde på Balkan, i Gulfen, Somalia og om noen år, i Afghanistan. For noen vil det alltid være som om det skjedde i går.

0

You may also like

Bilde av ørkenlandskap
Den tynne hinnen av sivilisasjon
Vintage stol
8 mai. De virkelige heltene.

Leave a Reply

Translate »