11
mai
2015
3
Soldater i gjørme

Erik Bertrand Larssen – en helvetes uke

Jeg har lest Erik Bertrand Larssens Helvetesuka – 7 dager som forandrer livet ditt. Og la meg med en gang få understreke at dette ikke er en bokanmeldelse. Denne bloggen dreier seg om ord og tekst og alt i mellom og nå skal jeg skrive litt om det som er «alt i mellom».

Hvorfor skal livet være så hardt?
Hvorfor skal man gjennom smerte føle at man lever?
Jeg skjønner at Northug, Bjørgen, Dæhlie, Bjørndalen, Tufte og Brå, (Det var de jeg kom på i farten) ikke har kommet så langt som de har, uten å tåle utrolig mye smerte. Mang en grå morgen har de hufset på seg treningstøyet og basket seg ut i kulda/varmen/snøen/slapset/mørket bare for å trene seg gjennom enda noen timer av de flere hundre timene de legger ned i løpet av året for å bli i form til å gå langt, kaste langt, være rask og utholdende – for så å, kanskje, bli belønnet med en pallplass. Og selvsagt følger det penger med topplasseringer. Men jeg regner med at det er det samme for idrettsbransjen som for forfatterbransjen – holder du på med dette på grunn av pengene, bør du finne deg en annen og mer lukrativ sysselsetting. Penger blir det ikke på de fleste av oss.

Etter å ha lest Bertrands bok slår det meg at alle som skal oppnå noe her i livet må lære å hate. De må takle press, vondhet, smerte og mange andre ting som svært få egentlig liker.

Hvorfor skal det være slik? Ikke misforstå – jeg har kjent på følelsen av å presse seg til det ytterste. Gå den siste mila, holde ut i noen timer, dager, netter. Sette seg mål – og nå dem. Som regel kommer det noe godt ut av det, men ikke alltid.

Med det mener jeg at Erik Bertrand Larssens oppskrift fungerer for en kort stund. Du gjennomfører og utholder smertehelvetet. Du kommer du i mål og, kan si:

”Jeg gjorde unna helvetesuka og fulgte Erik Bertrand Larssens oppskrift. Føler meg mye bedre og fit for det meste”

Javel: La oss ta en håndsopprekning. Hvor mange fortsetter Bertrands oppskrift etterpå?

Ikke det nei, det ante meg.

Fortsetter du livet slik Erik Bertram Larssen anbefaler, oppnår du en form for suksess. Men jeg tror at mennesker innstilt på den frekvensen ville ha nådd dit uansett.

Det blir en slags hype av det hele.

Jeg tror på det å endre seg. Endre tankemønster, endre livsførsel, trene mer, surre mindre, sette seg mål. Eller ”Ta seg sammen” som min far kalte det.

Alt det der er bra, men saken er at om du ikke ønsker det selv, så blir det aldri annet enn en Grethe Roede slankekur. En sånn sak som får deg ned ti kilo i løpet av seks måneder og deretter opp femten i løpet av sju måneder.

Å endre seg må bli en livstilsendring som medfører positivitet.

Det går ikke med den knallharde selvjustisen som Bertrand forfekter. (Og jeg er dypt uenig i metoden.) Få gjerne hjelp til endring av kosthold, trening og livsførsel, men gjør det i tråd med noe som du kunne tenkt deg å fortsette med i ti, tjue, tretti år – resten av ditt liv.

Trening på tredemølle

Å løpe på tredemølle

Når du klatrer den siste bakken mot en fjelltopp så må det være fordi det er noe positivt i å ha greid det. Så positivt at du kunne tenke deg å gjøre det neste helg.

Jeg har prøvd begge deler selv. Gammel soldat som jeg er hadde vi all den treninga Bertrand snakker så varmt om. Men det lærte meg ikke annet enn å fryse, svette og kanskje hate, (selv om det ordet ofte blir misbrukt i denne sammenhengen).

Det tok relativt lang tid før jeg skjønte hvordan en skulle fikse dette: Nå er jeg er en femtito år gammel kaill, i brukbar form, spiser sunt og har en god struktur på livet mitt. Jeg vet at min medisin kalles trening og sunt kosthold, men jeg behøver ikke stå opp halv fire om natta for å bevise det overfor meg selv.

Jeg kunne ha gjort det – i en kort periode. Men i den setningen ligger også konklusjonen på Erik Bertram Larssen bok om Helvetesuka – det blir for en kort periode.

Og det var vel ikke det som var meningen?

3

Leave a Reply

Translate »